mandag 14. november 2011

Robinsons tese

På mitt aller første blogginnlegg fikk jeg respons fra Kjell Atle om hvordan jeg følger opp Robinsons tese ( det er skoleleiars deltaking i lærarane si kompetanseutvikling som  har størst effekt på elevane sin læring )  Tenkte kanskje noen hadde interesse av å lese svaret mitt, og legger det derfor ut her:

Da jeg ikke er leder er det vanskelig for meg følge opp Robinsons tese. MEN jeg har mange tanker om det, og det er ofte mye enklere enn å stå midt i det(mitt privilegium som vanlig lærer) Jeg er under videreutdanning på mitt 3.år, og har nok ofte følt at dette er noe jeg kun driver med for min egen del. Saken er jo at jeg driver stadig aksjonsforskning på egne elever! Mye av disse erfaringene innenfor utprøving av nye metoder og læringsstrategier er forankra i forskning eller empiri. Generelt sett mener jeg derfor at erfaringsutvekslinger og dialoger undervegs med fordel kunne vært gjort til en systematisk greie i f.eks personalmøte der arbeidstakere tar videreutdanning. Flere arbeidsgivere sponser slike utdanningsløp i ulik grad, og kan vel slik sett kreve å få en jamn innsikt i hva utdanningen innebærer? Kompetansespredning til et helt personale er dyrekjøpt og nesten umulig hva kursing angår. Maks to på samme kurs er vanlig praksis på mange skoler. Bedre utnytting av personale som ressurspersoner tror jeg kunne bli en vinn-vinn-situasjon for manges del.



Litteratur
Wivian Robbinson’s metastudie om hva som har størst impact på elevenes læring.

5 kommentarer:

  1. Godt svar Kristin. Du bør bli skoleleder fortere en svint, synes du i dine blogginnlegg viser at du har en faglig tyngde som du bruker opp mot praksiserfaringene. Den skolen som får deg som leder, er heldig.

    Var på skoleledersamling i Trondheim kommune forrige fredag. Der var Wivian Robinsons studie, sammen med Emstad sitt arbeid fra PLU på NTNU om skoleledernes betydning for elevenes læringsutbytte tema. Jeg betviler ikke at dette stemmer, men må likevel innrømme at jeg får noen kjetterske tanker. Kan det være at dette bærer preg av å være "ider på reise" og for tiden er noe "oversold" for å bruke et uttrykk fra Cuban ?

    SvarSlett
  2. Tusen takk for fine ord, Berit! Jeg ble kjempeglad for slik positiv kommentar:) Ser godt dine betvilelser, og tar meg selv i å tenke " heldigvis" om dine tanker ang skoleledernes betydning for elevenes læreingsutbytte!

    SvarSlett
  3. Enig, Kristin, arbeidsgiver bør vite å verdsette den kompetansehevinga i arbeidsstokken. Jeg har heller ikke noen ferdig løsning på hvordan slik kompetanseheving kan spres i personalet. Men jeg tror du har helt rett i at det må være en systematikk i det, og et tidsperspektiv på dette.

    Dristig, Berit! Dog vel verdt å tenke over. Tror kanskje jeg til og med er med på tanken, både om "ideer på reise" og "oversold" :)

    SvarSlett
  4. Du peker på noe viktig her, hvordan overføre den kunnskapen noen i organisasjonen tilegnet seg. Lærere er en av de yrkesgruppene som i størst grad forholder seg til erfaringsbasert kunnskap. Jeg hørte en NTNU-professor si at lærere også er den yrkesgruppen, sammen med sykepleiere, som leser minst faglitteratur etter endt utdanning. Vi har vel alle sett 'Bøker til salgs' på oppslagstavla når studieåret går mot slutten ... heldigvis ingen av oss ...
    Lærere må i større grad ty til forskningsbasert kunnskap. Dette får vi best gjennom mvidereutdanning. Det er da spesielt viktig at de lærerne som er i videreutdanning får tid og mulighet til å formidle kunnskap innad i organisasjonen. Dette gjelder forøvrig også lærere som er på ulike kurs.
    Vi skulle for noen år siden ha en registrering av hver enkeltes kompetanse i kommunen. Her skulle alle også skrive ned de kurs de hadde deltatt på. 'Hvordan kan jeg vite det'?, sa mange av lærerne. Vi løste det med at alle skulle skrive de kursene de husket å ha deltatt på. Det har vært spennende å se hvor stor prosentandel av kursene de husket. Jeg har en mistanke om at vi har noen utfordringer her.

    SvarSlett
  5. Jeg kjenner igjen skolen min og meg selv i ditt utsagn «Jeg er under videreutdanning på mitt 3.år, og har nok ofte følt at dette er noe jeg kun driver med for min egen del». Videreutdanning er som Odd Arnold og du påpeker forskningsbasert og representerer slik jeg ser det den viktigste og mest varige kompetansehevingen i skolen, men først og fremst for den enkelte lærer. Videreutdanning er tidkrevende og ressurskrevende, både for skolen og for den enkelte som deltar, og det bør vi få mest mulig igjen for. Å spre kunnskapen og formidle til kollegiet blir en utfordring. Hos oss har nok alle i kollegiet fra tid til annen sittet i lærermøter der noen fra før frelste ildsjeler har vært på et «vekkelsesmøte med sine trosfeller» og kommer hjem «fylt av Ånden» og med et ønske om å formidle budskapet fra kurset de har vært på. De får litt tid til det før vi går til neste sak og kursinnholdet får «evig liv» i referatet. Det skjer frustrerende lite skoleutvikling på den måten. Forskjellen på klasserommene blir større og flaks- og uflaks- faktoren øker. Jeg tror som deg og Ann Oline at det er et spørsmål om tid, systematikk og grundighet, men også skolekultur. Og det er kanskje her den for å si det med Berit (som jeg finner befriende frekk og er helt enig med) «oversolde» «ideen på reise» om skoleleders rolle for elevers læring har mest betydning.
    Ps, vi har noen utfordringer i vår skolekultur.

    SvarSlett